Familie

Min fars død var den lykkeligste dagen i mitt liv

Foto: Lolostock / Shutterstock

Jeg hadde ikke den beste barndommen. Å si det var dysfunksjonell er et stort underdrivelse. Det var fylt med overgrep, fysisk, mentalt og følelsesmessig.



Jeg hatet foreldrene mine da jeg var yngre. Min far spesielt.



Da jeg ble eldre, forløste mamma seg selv og ble en fantastisk mor. Hun var støttende, kjærlig og omsorgsfull. Ingenting som kvinnen jeg måtte forholde meg til som tenåring.

Min far derimot? Jeg hatet ham hver eneste dag. Følelsene mine for ham endret seg aldri.

Hvorfor jeg skriver om følelsene mine for faren min

jeg skriver veldig mye om traumer fra barndommen og min helbredelse. Jeg gjør dette av to grunner.



finne ditt åndsnavn
  1. Å skrive er veldig terapeutisk
  2. For andre som gikk gjennom det samme å vite at de ikke er alene og ikke føle skyld for hat/sinne/følelser.

Jeg tilga foreldrene mine for mange år siden for min skumle oppvekst. Det er ikke noe mer jeg kan gjøre med det. Gjort er gjort. Begge foreldrene mine er døde nå. Jeg er trist over min mors død, skjønt . Jeg vet at hvis hun fortsatt var i live, ville hun besøkt meg her i Guatemala. Jeg lurer på hva hun ville ha sagt om min reaksjon på min egen fars død.

Min far? Jeg skulle ønske han døde før. Jeg skulle ønske han led den skjebnen min mor gjorde. Jeg skulle ønske han hadde brukt lengre tid på å dø. Jeg lurer på om det gjør meg til en dårlig person for å tenke slik. Jeg håper ikke.

Jeg husker dagen han døde som om det var i går. Jeg hadde ventet i årevis på det. Jeg pleide å spørre Gud hele tiden: «Hvorfor tar du ham ikke bare nå? Hva er vitsen med å holde ham i live?»



Det pleide å gjøre meg så sint at min mors livskvalitet ble forkortet og han fikk fortsette i mange år til etterpå.

Hvorfor? Jeg var sint på Gud for det. jeg forsto ikke. Hvordan kunne Gud, som skal være god og snill latt meg gå gjennom alt dette?



Den dagen

Da jeg ble oppringt den dagen at faren min døde, var følelsesrushet som ingenting jeg noen gang hadde følt før. Det var den lykkeligste dagen i mitt liv. Jeg vet ikke hvordan jeg ellers skal beskrive det.

Lettelse, glede, tilfredshet, lykke, frihet, fred. Jeg var endelig fri fra plageånden min. Jeg var overlykkelig over at min egen far var død.

Denne enorme livslange vekten av sinne, hat, såring, avsky og avsky hadde blitt løftet av meg og plutselig følte jeg at jeg kunne fly.



Jeg følte ingen skyld for noen av følelsene mine.

Endelig, for første gang i mitt liv, var jeg fri.